4.3.1 Hans Eriksen Lundlie – Av slekt fra Fjellgårdene i Øvre Sunndal på Nordmøre

Gå til INHOLD

Hans Eriksen Lundlie er oldefaren til Tove Jervidalo i slektslinjen Hans Eriksen Lundlie (1858-1930) – Ågot Lundlie (1895-1979) – Einar Jervidalo (1922-2007) – Tove Jervidalo (1952-  ).

Hans Eriksen ble født den 5.september 1858 på fjellgården Lundlien ved Åmotan i Grøvudalen øverst i Sunndalen. Han var den yngste i en barneflokk på 11. Kort etter at han i 1874 var konfirmert, dro han til Tromsø, hvor han gikk i skredderlære. I Tromsø giftet han seg med tromsøjenta Elise Serine Sivertsen. De flyttet kort tid etter bryllupet i 1882 til Bodø, hvor Hans Eriksen etablerte seg som skreddermester. De bodde i Bodø under de store sildeårene, da byen må ha vært preget av stor aktivitet og mye penger i omløp. I 1908/09 brøt han igjen opp, og tok familien med til den nyanlagte gruvebyen Kirkenes. Her etablerte han seg på ny som skreddermester, og her etablerte 4 av barna seg etter hvert også med egne familier.

Denne artikkelen tar for seg forfedrene til Hans Eriksen Lundlie, som levde i Romfo sokn i Øvre Sunndal på Nordmøre.

Sunndal kommune grenser i øst til Oppdal kommune i Sør-Trøndelag og i syd til Lesja kommune i Oppland. Kommunesenteret er Sunndalsøra innerst i Tingvollfjorden. Kommunen ble opprettet i 1837. Øksendal ble i 1854 utskilt som egen kommune. I 1960 ble Øksendal kommune og Ålvundeid kommune lagt til Sunndal kommune. Kirkebøkene for den øvre del av Sunndal finnes i Romfo sokn i Sunndal prestegjeld.

Artikkelen bygger på opplysninger i bygdebøkene for Sunndal av Ivar Seljedal, Sunndalsboka, Bind 1 og 2, Utgitt 1965 og 1966. Opplysningene i bygdeboka er så langt råd sjekket mot primærkildene i kirkebøker og folketellinger.

1. Hans Eriksen Lundlie             født 1857 på Lundlien i Romfo sokn

For en beskrivelse av familien til Hans Eriksen Lundlie og Elise Serine Sivertsen, se artikkelen: Skreddermester Hans Eriksen Lundlie og Elise Serine Sivertsen kom til den nyetablerte gruveby Kirkenes

Innhold:

1. Foreldre:

2. Erik Toresen Volløyen (Lundli), født 1808 på Gravem i Romfo sokn, og 3. Marit Iversdatter Lundlie, født 1816 på Lundlien i Romfo sokn

2. Besteforeldre:

4. Tore Eriksen Røymo, født 1781 på Røymoen i Romfo sokn, og 5. Randi Audensdatter Gravem, født 1789 på Gravem i Romfo sokn

6. Iver Hansen Røymo, født 1789 på Røymoen i Romfo sokn, og  7. Marit Endresdatter Jenstad, født 1791 på Jenstad i Romfo sokn

3. Oldeforeldre:

8. Erik Olsen Røymo, ukjent fødsel, og 9. Sigrid Trondsdatter Gravem, uklar fødsel

10. Auden Larsen Jenstad, født 1756 på Jenstad i Romfo sokn, og 11. Anne Iversdatter Gravem, født 1753 på Gravem i Romfo sokn

12. Hans Halvorsen Røymo, født ca. 1727 på Røymo i Romfo sokn, og 13. Ingeborg Røymo, ukjent fødsel

14. Endre Gunnarsen Flågåstad (Jenstad), født 1761 på Flågåstad i Lesja hovedsokn, og 15. Kristi Fredriksdatter Musgjerd, født 1766 på Musgjerd i Romfo sokn

1. Foreldrene:

 2. Erik Toresen Volløyen (Lundli) og 3. Marit Iversdatter Lundli

 Erik Toresen Volløyen ble født i 1808

på Gravem i Romfo omkring 8 år før foreldrene giftet seg. Moren var omkring 18 år gammel da hun fødte Erik. Faren var omkring 26 år. Gården Gravem var hjemstedet til familien til moren.

Døpt Dom: 22 a Trin: 1808 i Hof og Romfo sokn Tore Audensen Gravem og Randi Audensdatter Gravem´s uekte barn Erich (Ministerialbok Sunndal prestegjeld, Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn 1794-1820, side 40, nr. 32).

(Vi finner ikke konfirmerte i kirkebok for Sunndal prestegjeld, Romfo sokn, for årene 1820 til 1832, den perioden da Erik ble konfirmert)

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 214) Jenstad bruk nr. 2, fraskilt bruk nr. 1 ved skylddeling av 18/9 1847:

Bruker 1847-1850 Iver Hansen Lundli. Om ham se under Lundlien bruk nr. 4. Han kjøpte i 1847 denne parsell av gårdbruker Endre Gunnarsen på bruk nr. 1.

Bruker 1850-1873 Erik Toresen. Han var født ca. 1808, sønn av den senere husmann Tore Eriksen Volløyen under Vollan og dennes vordende hustru Randi Audensdatter. Erik Toresen ble i 1840 gift med Marit Iversdatter født 1816, datter av ovenfor nevnte Iver Hansen Lundli. Erik Toresen døde i 1869, konen Marit i 1879.

Bruker 1873-1883 Tore Eriksen, sønn av forrige bruker, overtok gården etter sin far. Skjøte fikk han først i 1873 av sin mor, som da offisielt tok kår. Tore giftet seg i 1871 med Mari Gunnarsdatter født 1849, datter av gårdbruker Gunnar Endresen Øvre Nisja. Høsten 1882 solgte Tore Eriksen gården og utvandret til Amerika med kone og barn.

Marit Iversdatter Lundli ble født i 1816

på Lundlien i Romfo sokn i Sunndal herred (Sunndalsboka 1965, bind I, side 214) Døpt 19. søndag a Trint: 1816 i Hof og Romfo sokn Iver Moen og Maret Jenstads uekte barn Maret. Testes: Ole ?, Halvor Moen, Halvor Jenstad, Maret ibid, Maret Svisdal, Maret Muscier (Ministerialbok Sunndal prestegjeld, Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn 1794-1820, side 58, nr. 39).

(Vi finner ikke konfirmerte i kirkebok for Sunndal, Romfo sokn, for årene 1820 til 1832, den perioden da Marit ble konfirmert).

Erik Thoresen og Marit Iversdatter Lundlie giftet seg 

i Romfo sokn ca. 1840 (Kirkeboken for Romfo sokn er tilnærmet uleselig i årene omkring 1840). Han var da ca. 31 år og hun var ca. 24 år.

Erik Thoresen ble opphavet til slektsnavnet Lundlie, da han giftet seg med Marit Ivarsdatter Lundlien og ble bruker på Lundlien.

Garden Lundlien lå omkring 620 m.o.h. på sydsiden av Åmot tvers overfor Jenstad mot nordøst og Svisdalen mot nordvest. I perioden 1850 til 1873 er Erik Thoresen bruker på Jenstad bnr. 2. Ved folketellingen 1865 var det 2 bruk som er skrevet Gjenstad (Jønstad), 1 bruk som er skrevet Jønstad (Lundli) og 3 bruk som er skrevet Lundlien. Til sammen bor det 52 personer på disse brukene. Fra 1883 ble alle 4 parseller på Lundlien slått sammen med garden Jenstad bnr. 2 og Lundlien ble avfolket. Husene ble flyttet til Jenstad eller benyttet på annen måte.

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 215) Barna til Erik Toresen Lundlie og Marit Iversdatter:

  1. Endre Eriksen Lundlie, født 1837, tjente 1865 på Jenstad
  2. Marit Eriksdatter Lundlie, født 1841, ble gift med murer Halvor Hansen Røymo g utvandret i 1873 til Amerika
  3. Tore Eriksen Lundlie, født 1843, ble sin fars ettermann på bruket
  4. Ivar Eriksen Lundlie, født 1845, utflyttet 1874 til Haltdalen
  5. Halvor Eriksen Lundlie, født 1847, ble skreddersvenn og utflyttet 1871 til Tromsø
  6. Rannei Eriksdatter Lundlie, født 1849, døde 1879 på Musgjerd
  7. Gunnar Eriksen Lundlie, født 1852, utflyttet ca. 1870 til Tromsø, tvilling med
  8. Jørgen Eriksen Lundlie, født 1852
  9. Hans Eriksen Lundlie, født 1855, død samme år
  10. Ole Eriksen Lundlie, født 1856, utflyttet 1874 til Tromsø
  11. Hans Eriksen Lundlie, født 1858, utflyttet 1872 til Sverige (dette er feil, han flyttet i 1875 til Tromsø)

Alle barna etter Erik Toresen Lundlie og Marit Iversdatter flyttet ut fra Sunndalen. Fra 1880-årene og fremover har det ikke bodd noen fra denne slektsgrenen i Sunndal.

(Folketellingen i 1865 i Sunndal prestegjeld) Romfo sokn, 1.skoledistrikt, bosted Jønstad (Lundli)

  • Gardbruker, selveier Erik Thoresen, 58 år (født ca.1808)
  • Hans kone Marith Iversdatter, 50 år (født ca. 1816)
  1. Hjelper faderen med bruket Thore Eriksen, 23 år (født ca. 1843)
  2. Tømmerarbeider Iver Eriksen, 21 år (født ca. 1845)
  3. Halvor Eriksen, 20 år (født ca. 1846)
  4. Halvor Eriksen, 18 år (født ca. 1848)
  5. Reinnei Eriksdatter, 17 år (født ca. 1849)
  6. Gunder Eriksen, 14 år (født ca. 1852)
  7. Jørgen Eriksen, 14 år (født ca. 1852)
  8. Ole Eriksen, 10 år (født ca. 1856)
  9. Hans Eriksen, 7 år (født ca. 1859)

Sammen med dem bor også deres gifte datter

  1. Marit Eriksdatter, 25 år (født ca. 1841)
  • Hennes mann, smed Hans Halvorsen, 31 år (født ca. 1831)
  • Deres barn Halvor Hansen, 3 år
  • Deres barn Erik Hansen, 1 år

Se også artikkelen: Skreddermester Hans Eriksen Lundlie og Elise Serine Sivertsen kom til den nyetablerte gruveby Kirkenes

Gårdbruker Erik Thoresen, 62 år, døde

på Lundlien den 28.november 1869, dødsårsak tæring (Ministerialbok, Sunndalen prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn – 1844-1877, side 361, nr. 29)

(Folketellingen 1875, Sunndal prestegjeld) Tellingskrets 1 liste nr. 17 (side 33-34), bosted matrikkel/løpenr. 8b Jenstad – Lundlien, Tore Eriksens gaard

  • Enke, kårkone, husfaderens moder Marit Iversdatter, født 1816
  • Gaardbruker, selveier Tore Eriksen, født 1843
  • Hans kone Mari Gundersdatter, født 1849
  • Barn Marit Toresdatter, født 1871
  • Barn Randi Toredatter, født 1874
  • Husmoderens uekte datter Ingrid Oledatter
Kårenke Marit Iversdatter, født 1816 på Lundli, døde

på Lundli den 11.mars 1879, jordfestet 15.juni (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld, Romfo sokn, 1877-1914, side. 275, nr. 4)

Alle barna, som ikke døde som barn, flyttet ut fra Sunndal. Ingen av familien er fra 1883 lenger til stede i Sunndalen:

  1. Endre, født 1837, til Tromsø før 1870
  2. Marit, født 1840, til USA 1872
  3. Thore, født 1843, til USA 1883
  4. Iver, født 1845, til USA før 1882
  5. Halvor, født 1847, til Tromsø 1871
  6. Rennei, født 1849, død i Romfo sokn 1879
  7. Jørgen, født 1852, til Tromsø før 1875
  8. Gunder, født 1852, til USA 1876
  9. Hans, født 1855, død på Lundli 1855
  10. Ole, født 1856, til Tromsø 1875, til USA 1882
  11. Hans, født 1857, til Tromsø 1875, til Bodø 1881, til Kirkenes 1909

2. Besteforeldrene:

4. Tore Eriksen Røymo (Volløyen) og 5. Randi Audensdatter Gravem

Tore Eriksen Røymo ble født i 1781

på rydningsplass II (senere bnr. 2 Ivarstua) på Røymoen i Romfo.1 Dom: i ? 1781 døpt Erich Romoens B: N: Thore– Test. ? Svidsdal, Ole ibid, Ole Svean, ? og Brite Hagen (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1752-1793, side 50, nr. 10)

Konfirmert Domin 22 Trinit 1798 i Romfoe kirke Tore Erichen Selmoen, 18 år (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 66, nr. 7)

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 166) Ca. 1815 møter vi en ny husmann på plassen (Volløyen under Vollan), nemlig Tore Eriksen. Han var født 1791, sønn av husmann Erik Olsen Røymo. Tore ble i 1815 gift med Randi Audensdatter født 1789, datter av gårdbruker Auden Larsen på Gravem bruk nr. 12-14. Den nye husmannskone var altså en brordatter av forrige husmann. Tores og Randis barn var:

  1. Halvor, født 1812
  2. Ole, født 1816
  3. Auden, født 1819
  4. Knut, født 1821
  5. Ivar, født 1824, ble gårdbruker på Røymo bruk nr. 4 (Halden)
  6. Tarald, født 1826
  7. Ole den yngre, født 1830
  8. Anna, født 1832

Tore Eriksen døde 1850, hans hustru Randi i 1862.

Randi Audensdatter Gravem ble født

i 1789 på Gravem i Romfo sokn (Sunndalsboka 1965, bind I, side 342) Døpt ? 1789 i Romfo kirke Auden Gravems B: N: Randi – Test. ??? (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1752-1793, side 57, nr. 32)

Konfirmert Domin: 23 a Trin: 1803 i Romfo kirke Randi Audensdatter Gravem (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 67, nr. 11)

Thore Eriksen Røymo og Randi Audensdatter Gravem giftet seg i 1815

(Sunndalsboka, bind I 1965, side 166). 24 søndag a Trinit copuleret i Romfo kirke ungkarl Thore Erichen Gravem med pigen Randi Audensdatter Gravem – Sponsores Ivar Gravem, Anders Gravem (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 108, nr. 8)

Har ikke funnet noen forklaring på hvorfor Tore Eriksen er benevnt Gravem, hvilken relasjon han har hatt til Gravem eller forholdet mellom ham og Randi Audensdatter før de giftet seg.

Thore Eriksen Røymo ble omkring 1815 husmann på plassen Volløyan under gården Vollan. Volløyan lå nede ved og på nordsiden av elva Driva helt øverst i Romfo sokn i Sunndal kommune i Møre og Romsdal fylke på grensen mot Oppdal i Sør-Trøndelag fylke. Garden hadde et bruk.

(Sunndalsboka, bind I 1965, side 166). Thore Eriksen og Randi Audensdatter hadde barna:

(De 2 eldste barna var født før de giftet seg)

1. Erik Thoresen Volløyen, født 1808 på Gravem

Døpt i Romfo kirke Dom: 22 a Trin: 1808 Tore Audensen Gravem og Randi Audensdatter Gravems uekte Dr: B: Erich. Test: Iver Gravem, Anders ?, Friderich?, Guri ibid og Brit ?  (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 40, nr. 32)

Konfirmert i Romfo kirke 1825 Erik Thoresen Wollan, døpt 22 S a Trinit 1808, ? Thore ? Wollan (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, 1819-1832, side 472, nr. 9)

Han giftet seg i 1840 med Marit Ivarsdatter Lundli og ble bonde på fjellgården Lundli (Jenstad) øverst i Sunndalen. Han ble på denne måten opphavet til slektsnavnet Lundlie.  

2. Halvor Thoresen Volløyen, født 1812 på Gravem

Døpt i Romfo kirke 1. Søndag i Faste Thore Gravem og Ranni Gravem uekte barn Halvor. Faderens 4de leiermål, moderens 2det (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, 1794-1820, side 46, nr. 8)

3. Ole Thoresen Volløyen, født 1816 på Volløyan

Døpt i Romfo kirke Palme Søndag 1816 Thore Voldøyen med konen Randi Audensdatters ekte barn Ole(Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, 1794-1820, side 56, nr. 11)

  1. Auden Thoresen Volløyen, født 1819 på Volløyan
  2. Knut Thoresen Volløyen, født 1821 på Volløyan
  3. Ivar Thoresen Volløyen, født 1824 på Volløyan
  4. Tarald Thoresen Volløyen, født 1826 på Volløyan
  5. Ole Thoresen Volløyen, født 1830 på Volløyan
  6. Anne Thoresdatter Volløyen, født 1832 på Volløyan
Tore Eriksen døde i 1850 på Volløyen i Romfo 69 år gammel.

Død den 29.juli 1850, gravlagt 4.august, fattiglem Thore Eriksen Voldøien, 69 år, oppholdssted Romfo (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1847-1877, side 323, nr. 37)

Randi Audensdatter døde i 1862

på Grytløkken under Øvre Nisja i Romfo. Død ? 1862, gravlagt ? i Romfo, ?enke Randi Audensdatter ?, 74 år (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1847-1877, side 347, nr. 29)

6. Iver Hansen Røymo(Lundli) og 7. Marit Endresdatter Jenstad

Iver Hansen Røymo ble født i 1789

på Røymo i Romfo sokn (Sunndalsboka, bind I 1965, side 231/242) Døpt Domin: 21 a Trinit: 1789 i Romfo et uekte B: N: Iver. Testes: Ole ?, Maret Svidsdalen, Dordi ibid. ? Hans Halvorsen Rømoen og Ingeborg ibid. Hans 1ste ? 2det leiermål. ? 1ste leiermål var begået med John Halvorsen Rømoen (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1752-1793, side 58, nr. 35)

Konfirmert Domin: 18 a Trinit: 1805 i Romfo kirke Iver Hansen Røymoen, 16 ½ år (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 68)

(Sunndalboka 1965, bind I, side 225) Den 3.november 1820 bygslet Jørgen Jenstad en husmannsplass (Brubakken) i Lundlien til Iver Hansen Røymo. Det var i mange år tvist mellom Jørgen Jenstad og andre brukere på gårdene i Øvre Sunndal om eiendomsrett og bruksretter i allmenningen Lundlia. Først i 1828 ble det inngått forlik, som gjorde at kjevlet om Lundlien ble avgjort for all fremtid.

(Sunndalboka 1965, bind I, side 231) Lundlien bruk nr. 4, Landløpløkken og Knapløkken, bestod av 2 innhegnede deler av almenningen Lundlien, som den tidligere husmann under Jenstad Iver Hansen hadde ervervet dels ved kjøp, dels ved hevd. Brukere 1849-1862 Iver Hansen og 1862-1882 hans datter Ingeborg Iversdatter.

Iver Hansen født i 1789 utenfor ekteskap, sønn av husmann Hans Halvorsen Røymo og pike Ingeborg Røymo. I 1820 ble han gift med Marit Endresdatter født 1791, datter av Endre Gunnarsen Jenstad og pike Kristi Fredriksdatter Musgjerd. Deres barn var:

  1. Marit, født 1816, ble gårdbrukerkone på Jenstad bruk nr. 2
  2. Ingeborg, født 1820, overtok bruket etter sine foreldre
  3. Kristi, født 1828, ble gårdbrukerkone på Røymo bruk nr. 4 (Hallen)

Iver Hansen fikk i 1820 bygslet husmannsplassen Brubakken av gårdbrukeren på Jenstad bruk nr. 1. Fra ca. 1850 ble han selveier i Lundlien. I 1862 overlot Iver Hansen bruket til sin datter Ingeborg. Hun skulle utrede kår til foreldrene for resten av deres levetid. Konen Marit døde i 1863 og Iver Hansen selv i 1870.

(Sunndalsboka, bind VII, side 115Ivar Lundli var fødd på Røymoa og vart gjerne kalla ‘Røymoguten’.  Det var han som rente Brenndalen på ski og gikk til Lesja åt kyrkja ein juldagsmorgon. Han var elles soldat i 1810-14, og vart vide kjent som skyttar, skiløpar og reinsjeger.  Som gardbruker på Lundli’n budde han midt i frakkaste jaktområdet så å seie.  Og mange er dei historiene som har gått om han.  Ein gong skal han ha skote ni ryper i eitt skot.  Men han vart skulda for å vera redd bjønn, for det skaut han aldri.

På internett www.nisja.infofinner vi en artikkel av Gunnar Nisja, Jakt og fangst i Sunndal i gamle dage.Artikkelen er skrevet i 1932. Herfra sakser vi kapitlet om Iver Hansen Lundli. Legg spesielt merke til avsnittet Reinkjøtt til en hver tid. Her står det hvordan hans 3 døtre fikk sine eiendommer.

Ivar Lundli (Iver Hansen Røymo, Iver Hansen Lundli)

Den mest navngjetne jeger fra eldre tid er, uten sammenligning, Ivar Lundli. Beretningen om hans bedrifter var i friskt minne, og er blitt ett godt sidestykke til «Jo Gjende.»

Ivar var født på Røymo omkring 1790 og var med i krigen 1809-14. Han skulle være en av de yngste som deltok herfra. Det er mulig at han under felttoget har sett og lært ett og annet som bidro til at han ble den overlegne jeger og skiløper som han ble. Han var nemlig også vidspurt som skiløper. Han sto Brenndalen på ski. Det er en løype mellom to bergvegger fra Sveen og ned i dalbunnen, og den er så bratt at det går alminnelig folk kaldt nedover ryggen bare en ser nedover den. Da Ivar kom litt ned i dalen small fonna med ham, men han hadde så stor fart at den ikke kunne nå ham, og da han kom ned på flaten svinget han til side så han unngikk gusten. Hans dattersønn, Thore Lundli, skal være den eneste som har gjort ham dette kunststykket etter.

Røymogutten var kjent av alle

En gang gikk Ivar fra Lundli tidlig en juledags morgen og kom til Lesja da folk skulle gå til kirken juledag. Men så skjønte også lesjingene hvem det var som hauket oppe i fjellbrona på den tid. «Det må være Røimogutten» sa de seg imellom. Han var nemlig kjent under dette navn både på Lesja, Dovre og Oppdal. Det var vel nærmest for sine bedrifter som reinsjeger han var kjent, da han vel støtte sammen med jegere fra nevnte bygdelag under jakten, men det tyder på at han allerede var kjent i ung alder, mens han var på Røymo.

Da Ivar bosatte seg på Lundlia

Da han ble gift, bygde han seg en hytte i Reppdalen, men det er trolig han fant det for barskt å bo i denne avsides seterdall, og så flyttet han til Lundli, bygde hus og ryddet seg et bruk. Lundli var allmenning den gang, visstnok for hele Romfo sokn. Jeg har nemlig hørt Joh Flatvad fortelle at han kunne erindre at folk fra Flatvad var opp til Lundli etter «bråt» (bjerkeris) til kreaturene. Ivar fikk vel av gårdbrukere nede i bygda forpaktet deres bruksrett i allmenningen mot at de oppebar en liten avgift pr. år. Avgiften bestod vel helst i en ytelse in natura, f.eks. ett nytt trau, en bøtte eller ostekopp o.l. Denne avgift betaltes visstnok regelmessig de første år. Senere ble den antakelig mere avglemt, og snart satt rydningsmannen som selveier i kraft av hevdsretten. På liknende måte oppstod 4-5 selveierbruk på Lundli, og allmenningen gikk over i privat eie.

Den gode Ivar kunne også være ondskapsfull

Da Ivar Lundli reiste hjem fra krigen og kom på Dovrefjell, tok han beinveien hjem over fjellet. Gevær og utrustning hadde han med, og da han kom til Slettfjell-Steinslegda traff han en stor dyrehop, og nedla en stor bukk. Han kom ikke tomhendt hjem. Han anskaffet seg en svær rifle, den var så strek at den kunne fylle inntil 7 «loformer» krutt. Loform er en rund kuleform som passet til geværet, og denne kuleform kunne altså fylles inntil 7 ganger med krutt for hvert skudd. Kruttets volum utgjorde altså 7 ganger kulene. Men så kunne han da også skyte reinen om han lå ca. 100 skritt bakenfor andre jegere. Han skulle ofte gjøre utenbygds jegere slike snitt, og ikke alle historier som gikk om ham talte til hans fordel. Det skulle hende at den gang på gang skjøt bom på en gild bukk, når han var i følge med jegere som han ikke likte. Når så den andre jeger måtte gi opp jakten, var det ikke lenge før Ivar kom tilbake med huden av bukken.

Det er klart han gjennom årene felte flere hundre rein, og for størstedelen var det bukker. Disse er, som bekjent, meget verdifullere enn simler. En bygdemann var oppe i Lundli for å kjøpe et godt skinnbrokemne, hvortil reinskinn var bra skikket. Ivar hadde ikke skutt mange dyr den høsten, men et brokemne måtte det da bli råd med. Han kom da frem med 16 huder av voksne bukker, som han hadde felt det året.

En «sødål» (lesjaværing) kom sammen med Ivar på fjellet. Denne sødålen hadde vel god tro på seg selv, og da de kom reinsbukken på passende hold, sa han: «Hau og høinn fylgje vel byrsjunn». Det var gammel vedtekt at den som skjøt dyret skulle ha hode og horn attpå. «Ja, hua me», sa Ivar, slengte børsa oppå steinen og skjøt før lesjingen ble ferdig.

9 ryper i ett skudd

Det gikk en hel del liknende fortellinger om ham. Han var til sist en hel sagnfigur i bygda. Når to eller flere jegere gikk sammen, så kunne den mest erfarne dirigere jakten etter ønske. Det ble nemlig ikke tale om at den mindre øvede skytter kunne få løsne et skudd. Denne rett tilkom kun den påliteligste. Dette kom selvfølgelig av at man kun hadde ett skudd for hver børse, og da var det om å gjøre at det ikke ble bom. Ivars egentlige jaktterreng var mellom Grudalen i vest og Åmotsdalen i sydøst, men han kunne forfølge en storbukk i dagevis, også langt utenfor disse grenser. En gang skjøt han og «Gammel-Tøftin» 3 dyr oppe på Kalken. En annen gang var ha helt bortenfor kongeveien på Dovrefjell og skjøt 3 dyr. Han tok hudene med hjem, men da han om vinteren kjørte med hest om Oppdal og Drivdal for å hente kjøttet, var det stjålet.

Han var også en meget flink rypejeger. En gang skjøt han 9 ryper i ett skudd. Også han måtte skyte rypene fra anlegg.

Han var redd bjørnen

Man beskyldte ham for å at han var redd bjørnen. Det er ett faktum at han aldri felte bjørn. Det er jo ikke utpreget bjørnemark omkring Lundli, og det er jo en variabel ting å drive bjørnejakt hvad inntekten angår. Derimot hadde han erfaring for at reinsjakt lønnet seg.

Reinkjøtt til en hver tid

Han hadde Ingen sønner, men 3 døtre. Den eldste fikk det bruket han selv hadde dyrket, den nesteldste kjøpte han et annet bruk til på Lundli og den yngste kjøpte han selveierbruket Halden til.

Det var ikke dårlig under slike forhold å tilveiebringe nok kontanter til kjøp av to selveierbruk foruten det han selv hadde dyrket og bebygget. Det er kanskje den beste målestokk for hvilken overlegen kar han i virkeligheten må ha vært. Hans kontanter må vel utelukkende skrive seg fra rype og reinsjakt.

Jeg erindrer en gang å ha lest i «Nordmøringen» om at en prest underrettet sin ettermann i embetet om at reinsdyrkjøtt var å få kjøpt hos Ivar Lundli omtrent til en hver tid. Dette er også bevis for at han var alminnelig kjent som en flink jeger. Kun en av hans svigersønner drev noen reinsjakt. Det var Ivar T. Halden. Men et par av hans dattersønner ble svære jegere, og det er trolig at han opplevde å få lære disse sine etterkommere en del finesser for reinsjakten, men derom senere.

Marit Endresdatter Jenstad ble født i 1791

på plassen Øvre Jenstad under Jenstad i Romfo (Sunndalboka, bind I 1965, side 218)Døpt 15 Dom: a Trin:? Endre Gundersen Jønstad og Kristi Fridrichdatter Muscier uekte barn Mareth. Test: Halvor Musgjer, Ola Svean, ? ?, Ingri Musgjer, Mareth ibid(Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1752-1793, side 59, nr. 41)

Konfirmert i Romfo kirke Domin: 19 a Trinit: 1808 Maret Endresdatter Jønstad, 17 år (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 69)

Iver Hansen Røymo og Marit Endresdatter Jenstad giftet seg i 1820

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 231). Gift i Romfo kirke den 22.mars 1820 Iver Hansen, 27 år, ? på Røymoen, og Maret Endresdatter, 26 år, på Jenstad (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Romfo sokn, 1820-1832, side 395, nr. 2)

Iver og Marit fikkbarna:

1. Marit Iversdatter Lundlie, født 1816 på Lundlien i Romfo i Sunndal (Sunndalsboka, bind I 1965, side xxx) Iver Moen med Maret Jenstad ? uekte barn Maret døpt på ?? 19 søndag a Trinit: 1816. Testes Ole ?, Halvor Moen, Halvor Jenstad, Maret ibid, ? Svisdal, Maret ? (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 58, nr. 39)

Gift med 1840 med Erik Thoresen Volløyen, bonde på Jenstad bnr. 2 (Sunndalsboka, bind I 1965, side xxx) Gift i Romfo kirke den 5.juli 1840 ? Erik Thoresen Voldøe, 32 år, far Thore, og pigen Marith Iversdatter Lundlien, 24 år, far Iver (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1832-1846, side 175, nr. 13)

(Folketelling 1865 i Sunndal prestegjeld) bosted løpenr. 8b Jønstad (Lundli), hushold nr. 01

  • Gaardbruker og selveier Erik Thoresen, 58 år, født i Sunndal
  • Hans kone Marith Iversdatter, 50 år, født i Sunndal
  • Deres sønn, hjelper faderen med bruket, Thore Eriksen, 23 år
  • Deres sønn, tømmerarbeider, Iver Eriksen, 21 år
  • Deres sønn Halvor Eriksen, 20 år
  • Deres sønn Halvor Eriksen, 18 år
  • Deres datter Rennei Eriksdatter, 17 år
  • Deres sønn Gunder Eriksen, 14 år
  • Deres sønn Jørgen Eriksen, 14 år
  • Deres sønn Ole Eriksen, 10 år
  • Deres sønn Hans Eriksen, 7 år

(Folketelling 1865 i Sunndal prestegjeld) bosted løpenr. 8b Jønstad (Lundli), hushold nr. 02

  • Smed Hans Halvorsen, 31 år, født i Sunndal
  • Hans kone Marit Eriksdatter, 25 år
  • Deres sønn Halvor Hansen, 3 år
  • Deres sønn Erik Hansen, 1 år

På internett www.nisja.infofinner vi en artikkel av Gunnar Nisja, Jakt og fangst i Sunndal i gamle dage.Artikkelen er skrevet i 1932. Herfra sakser vi kapitlet om dattersønnen til Ivar Lundli, Tore E. Lundli. Han var en eldre bror til vår Hans Eriksen Lundlie

Tore E. Lundli (Thore Eriksen Lundlie)

Jeg har et par ganger tidligere nevnt Tore E. Lundli. Han var som sagt dattersønn av gamle Ivar Lundli, og jegerblodet fløt i rik monn i hans årer. Hans far drev, så vidt jeg vet, ikke jakt, men jeg har grunn til å tro at gamle Ivar fikk anledning til å undervise denne sin arvtaker i reinsjaktens mysterier.

Tore gikk også inn i skytterlaget omkring 1864, og det ser ut til at han har vært en jevn og stø skytter. På premielistene sees han å ha oppnådd ganske jevne resultater. Han var også en raffinert rypejeger etter den metode som var i bruk for alminnelige munnladningsgeværet, og som reinsskytter ble han nok ikke overgått av noen av sine samtidige. Han kjøpte tidlig en Remington rifle av Gunder Hoås, og mang en gild bukk måtte «bite i gresset» for hans velrettede skudd.

En gang var han og Halvor Vollan på jakt. Halvor gikk på Snøfjellet og Tore på Skiråtangen. Oppe på Storvasskollen fikk han se en flokk rein og skjønt det var noe nysnø, kom han innpå dem, og her felte han 6 dyr. Dette var vel omtrent rekord etter den tids forhold. Halvor hadde sett en stor bukk, men kom den ikke på hold. Tore fikk ikke tid til å flå alle dyr, og han trakk derfor av seg noen klesplagg og hengte dem på dyrene, for at rovdyr ikke skulle spise av dem før han kom igjen. Han gikk nå sammen med Halvor og skjøt storbukken.

Halvor Rønning var også med ham som før nevnt, og de felte også et liknende antall dyr på 2 dager.

En orrhane kom en lys vårmorgen og satte seg på en furutopp ca. 150 meter fra våningshuset på Lundli. Tore gikk utenfor stueveggen med riflen, og på frihånd skjøt han tvers igjennom fuglen. Jeg har selv sett fuglen, og furua står der den dag i dag (i 1932). Dessuten var John P. Lundli tilstede, og av ham har jeg også hørt historien.

En romsdaling og en englender var en gang med Tore på jakt. Det ble nok spørsmål om hvem som var den beste skytteren av Sunndalingen og Romsdalingen. Den siste kalte seg for Kylling. Rein fant de visst ikke, men så traff de en rype, og Tore skjøt hodet av den. Engelskmannen spurte om han holdt på hodet: «Ja, I via ikkje ská kroppen», sa Tore, som aldri var i beit for et treffende svar. Kylling måtte gi tapt.

Den første gang jeg var med til fjells og så det ble skutt rein, var jeg sammen med Tore, og jeg skal innrømme at han var jeger. Til tross for at hans gevær gikk 5-6 tommer til siden, fikk han dog livet av 4 dyr. Deretter satte han hele flokken, minst 30 dyr, på meg. Jeg måtte nøye meg med 1 dyr, men det skal være visst, jeg følte atskillig spenning den gang. Vi skjøt dyrene i skumringen og ble selvsagt liggende på «valplassen» om natten med et par reinshuder over oss.

Tore hadde særdeles god lykke til å skyte store bukker. Kanskje kom det av at storbukkene trives forholdsvis godt i fjellene omkring Skirådalen. Tore Lundli var en ypperlig skiløper, så ingen her omkring kunne fullt ut måle seg med ham. Jeg har før nevnt at han stod Brenndalen på ski. Etter som hans søster fortalte, satte han avsted fra husene på Sveen. Herfra og ned på stupet er løypa såpass lang og bratt at det ville være omtrent nok for alminnelige skiløpere, og så bærer det utover et fall, bratt som veggen og ned i Brenndalen. Det var sagt at gamle Ivar Lundli kun stod fra øvre kant av stupet. En gang var et par mann med Tore på vinterjakt i fjellet. Herunder kom den ene til å brekke ei ski. Tore lånte ham da en av sine, og selv sto han på en ski, og greide godt å følge med, enda de hadde lang vei.

En høst traff han, på Storvasskollen, to små mørke dyr. Han skjøt et på rimelig hold, mens det andre ikke stanset før holdet var 300 meter, men han var heldig nok med sin 4-linjers rifle til å ramme det lille, mørke punkt. Ingen kunne si hvad slags dyr det var før han kom til pelsvarehandler i Trondheim. Han sa det var polarrev, altså det vi nå kaller blårev. Det er merkelig at en slik fjellmann som Tore aldre hadde sett denslags dyr før. Men saken var den at ingen gjorde noe for å fange fjellrev den tid. Et kvitrevskinn stod i en pris av ca. 2 kroner og da var fangsten lite lønnende.

Men Tore Lundli fikk, som så mange andre, amerikafeber, og i 1883 solgte han sin gård på Lundlia og dro med hele sin familie over til Amerika. Han var gift med min faster, men hun døde på overreisen av sjøsyke. To av hans døtre døde senere i Amerika. To av hans sønner kom visst bra opp der borte.

Han fant neppe den lykke som han ventet å finne der borte på prærien, og jeg føler meg forvisset om at hans tanker mangen gang vandret tilbake til Norge. Nå er han vandret bor uten at hans øyne oftere fikk skue Dovrefjells høye koller eller sin fødebygds trange daler og grønne lier.

2. Ingeborg Iversdatter Lundlie, født 5.november 1820 på Lundlien.

Ingeborg giftet seg i 1847 med Ole Olsen Uff fra Oppdal (Sunndalboka, bind I 1965, side xxx) Gift i Romfo kirke den 19.juni 1847 ungkarl Ole Olsen Musgjerd, 31 år, oppholdssted Lundlien, far Ole, og pige Ingeborg Iversdatter Lundlien, 24 år, far Iver (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1847-1877, side 253, nr. 9)

De fikk barna:

2.1 Marit Olsdatter Lundlie, født 14.juni 1846, døpt i Romfo kirke 18.august, uekte, Marith, far ungkarl Ole Olsen Musgjerd, ? Uff, og pige Ingeborg Iversdatter Lundlie (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1832-1846, side 96, nr. 66)

2.2 Iver Olsen Lundlie, født 12.september 1853, døpt i Romfo 16.oktober, Iver, foreldre inderst Ole Olsen Lundlie og hustru Ingeborg Iversdatter (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1847-1877, side 55, nr. 80)

Ole Olsen var død, da Ingeborg i 1862 overtok bruket Lundlien bnr. 4 fra sine foreldre (Sunndalsboka, bind I 1965, side xxx).

(Folketelling 1865 i Sunndal prestegjeld) bosted løpenr. 175 Sandløkken og Knopløkken

  • Gaardbrukerske og selveier, enke, Ingeborg Iversdatter, 46 år, født i Sunndal
  • Hennes datter Marit Olsdatter, 20 år
  • Hennes sønn Iver Olsen, 13 år
  • Føderaadsmann, enkemann, Iver Hansen, 79 år, født i Sunndal

Ingeborg solgte bruket våren 1882 og utvandret samme år til USA som enke med sine to voksne barn (Sunndalsboken, bind I 1965, side xxx).

(Digitalarkivet, Emigranter over Kristiansund 1882-1930)

  • Løpenr. 293, ugift arbeider Iver O. Lundli, 28 år, født 1854, fra Sunndal, utreisedato 1882.05.11, med Allen Line, reisemål Minnesota
  • Løpenr. 294, G kone Ingeborg I. Lundli, 61 år, født 1821, fra Sunndal, utreisedato 1882.05.11, med Allen Line, reisemål Minnesota
  • Løpenr. 295, ugift pike Marit O. Lundli, 36 år, født 1846, fra Sunndal, utreisedato 1882.05.11, med Allen Line, reisemål Minnesota

3. Kristi Iversdatter Lundlie, født 1828 Lundlien. Født den 21.januar 1828, døpt i Romfo kirke 3.februar, Christi, foreldre Iver Hansen Lundlien og ? Marit Endresdatter (Ministerialbok,Sunndal prestegjeld – Romfo sokn, 1820-1832, side 91, nr. 6)

Gift 1849 med Iver Thoresen Volløyen, bonde på Røymo (Sunndalsboka, bind I 1965, side xxx) Gift i Romfo kirke den 28.mai 1849 Iver Thoresen Voldøien, 25 år, oppholdssted Lundlien, far Thore, og pige Kristi Iversdatter Lundlien, 21 år, far Iver (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1847-1877, side 258, nr. 7)

(Folketelling 1865 i Sunndal prestegjeld) bosted løpenr. 171 Røymoen (Halden)

  • Gaardbruker og selveier Iver Thoresen, 42 år, født i Sunndal
  • Hans kone Kristi Iversdatter, 38 år, født i Sunndal
  • Deres sønn Iver Iversen, 19 år
  • Deres sønn Thore Iversen, 14 år
  • Deres datter Rennei Iversdatter, 10 år
  • Deres sønn Hans Iversen, 7 år
  • Deres sønn Endre Iversen, 1 år
  • Deres datter Marit Iversdatter, 1 år

(Folketellingen 1900 i Sunndal herred) bosted 12/2 Røimo

  • Gaardbruker S og jeger Iver Iversen Røimo, født 1846
  • Gaardmannskone Kari Larsdatter Røimo, født 1845
  • Jakt og gaardsarbeid Tore Iversen Røimo, født 1877
  • Kreaturstell og husarbeid Ingrid Iversdatter Røimo, født 1881

På internett www.nisja.infofinner vi en artikkel av Gunnar Nisja, Jakt og fangst i Sunndal i gamle dage.Artikkelen er skrevet i 1932. Herfra sakser vi kapitlet om dattersønnen til Ivar Lundli, Ivar Iversen Røymo. Han var søskenbarn vår Hans Eriksen Lundlie.

Ivar Iversen Halden eller Røymo

Men så kommer jeg vel til «Kongen på fjellet«, nemlig Ivar Iversen Halden, eller Røymo, som han i den senere til kalte seg. Han var, som jeg før har nevnt, en dattersønn av gamle Ivar Lundli, og følgelig oppkalt etter ham, så man må ikke undres over at han fikk jaktlysten som slektsarv etter sin bestefar. Hans far var også jeger, og lille Ivar begynte allerede som smågutt å følge med i fjellet. Selv sa han at han skjøt sin første rein da han var 6 år, og at han i alt felte over 600 dyr. Jeg mener at han var 12 år da han skjøt sin første rein.

Trond L. Gravem fortalt dette slik «Ivars far hadde skutt en simle, og kalven sprang rundt uten å ville forlate moren. Da fikk 12 åringen lov å skyte kalven». I parentes bemerket, det skal være et heldig tegn at man skyter kalv når man skal begynne som reinsjeger. Jeg stoler ubetinget på Tron L. Gravems meddelelse her. Han var på samme alder som Ivar og selv sterkt interessert i jakt, og når Trond var på seteren i Grudalen og Ivar i Halden, så kom nok disse to til å samtale om jakten, og jeg antar at Trond med beundring hørte at den annen allerede hadde skutt rein da han var 12 år. Hvad det angår at han skjøt 600 dyr, så er vel dette også overdrevet. Jeg antar at han ikke hadde noen oversikt over antallet av felte dyr. Han førte såvisst ikke noen jaktjournal. Men han skjøt en masse, det skal være visst. Man må erindre at for omtrent alle andre jegere var jakten en bifortjeneste, men for «Ivaso» var det hovednæringsvei å gå på jakt, i lange tider. Han klarte å fø hele familien, 7-8 personer, omtrent utelukkende med geværet. En «håbolle» han var hos Ole Musgjerd på neverløyping sa han: «Når i skjøte rein fær 100 dala (kr. 400,-) og ryp for 50 dala så leve oss et år att». Ole Musgjerd mente at det omtrent lykkes Ivaso å nå dette beløp nevnte år.

Ivar var litt under middels høyde, men forøvrig vevoksen og kraftig i forhold til størrelsen. En vedholdende trening i fjellet helt fra barnsben gav ham en styrke og en seig utholdenhet som man nesten ikke kunne tiltro en mann av hans størrelse. Han var smideig og lett på foten, og det var nesten som en dans når han beveget seg gjennom steinur og ulende. Jeg erindrer at det flere ganger ble diskutert av folk hvorledes det ville ha artet seg om Ivaso og Ivar Fahleøyen skulle ha båret reinkjøtt om kapp. Ivar Fahleøyen var dengang ubetinget bygdens kraftigste mann. Det var mange som mente at Ivaso ville ha gått av med seiren dersom han hadde fått bestemt leia de skulle gå. Det ville helst blitt i stein og brattlende av verste sort. Det er i alle fall et bevis på at folk hadde tro på hans kraft og utholdenhet.

Reinskjøttbæring er jo noe av det verste en kommer opp i uten trening. Når man skal gå mil etter mil over fly og bre, ei hø opp og ned en annen, med en bør som ofte er både 50 kg og mere, da verker det i rygg og aksler mange dager etter.

Ivaso var i mange år medlem av skytterlaget, men han var aldri noen finskytter, og han trakk ikke avsted med mange og fine premier, men når han kom på fjellet, fant nok hans kule «hoggsta’n» på reinsbukken.

Ivaso måtte som mange andre lenge bruke munnladning, men så fikk han seg en ny Remington rifle, og da ble jo resultatet langt bedre. Jeg erindrer at han en høst omkring 1882/83 skjøt i alt 33 reinsdyr. Dette var antakelig et av hans beste år. Noen tid senere avhendede han dette gevær. Kanskje ble en eller annen pågående kreditor oppsittende med det. Nok om det, han måtte i flere år gå og låne eller bruke dårlige rifler.

Men endelig kom han i forbindelse med mr. Cochrane på Elverhøy, og kjøpte først, ved hans hjelp, et gårdsbruk på Røymo, og siden skaffet Cochrane ham en tendstempel ekspressrifle kal. 450. Dette var vel av de aller beste jaktrifler som var å oppdrive på den tid. Hans tid ble riktig nok litt mere opptatt av gårdsbruket, men så hadde han til gjengjeld den letteste adgang til utmerket rypefjell og god anledning til å drive reinsjakt på fint terreng. Nå hadde han det bra en del år, og mange reinsdyr ble fra tid til annen brakt til Røymo, og enten solgt eller brukt til husholdningen.

Ivar var atskillig overtroisk. Ja, hvorfor skal en jeger ikke være overtroisk?. Sjøfiskeren har også ord for å være belemret med atskillig overtro. Jakten er ledsaget av stadig spenning, og det beror jo ofte bare på tilfellet om det skal lykkes. Derfor er det ikke så unaturlig om man søker å ta varsler på forhånd om hvordan dagen skal bli, heldig eller ikke heldig. Det er heller ikke så underlig, når man dag etter dag vandrer om på de øde fjellvidder, kanskje helt alene, om man i fantasien søker å befolke denne store, stille natur med et eller annet slags vesener.

Ivaso fortalte at han undertiden hørte stemmer i luften som ville avsløre fremtidens hemmelighet for ham. Men det var især sine drømmer han la vekt på. En gang han var sammen med en annen jeger ytret han at den dagen kom de til, i følge hans drøm, å skyet tre dyr. Ja, de fant en flokk, og mens de fulgte den et godt stykke, skjøt de ned i alt 4 dyr, så de ble liggende. Den annen gjorde ham da oppmerksom på at han ikke ble helt sanndrømt, da han så 4 dyr falle. Men da de kom tilbake var et av dyrene stått opp igjen og løpt sin vei.

En annen gang hadde han drevet jakt omkring Grudalen hele uken. Lørdag skulle han gå hjem etter ny forsyning med mat, men da han om natten drømte at henved Istjønna kjørte en kvit hest utfor et berg, bestemte han seg til å legge hjemvegen over Nonsfjellet og til Istjønna, og der fant han ganske riktig en gild bukk som han skjøt.

En dag med sterk vind og små snøelinger skjøt han i bakbenet på en stor bukk. Det var på Fegervollkvolvet, og nå ble det et kappløp framover hele Nonsfjellet. Endelig nådde han bukken igjen og skjøt den ved seteren i Reppdalen. Det var en lang springmarsj, og Ivar var helt gjennomvåt av svette da han endelig fikk avlivet reinen.

En vinter skjøt han med rifle en jerv, men det måtte flere skudd og en lang forfølgelse til før han fikk tak i det seiglivede dyret. Selv etter at en del tarmer var kommet ut, fortsatte jerven sin flukt, idet den kuttet vekk det som slengte etter i snøen.

En vår skjøt Ivaso sammen med John J. Gravem en bjørn i Klingråket. Dens spor ble først oppdaget på Jenstad, men den ble skremt og tok langt avsted. Jeg fulgte også med Ivar i to dager, men da syntes jeg det var håpløst å nå bjørnen igjen. Jeg var jo bare 17-18 år den gang. Så fikk han låne min rifle som visst var noe bedre, og sammen med John Gravem lyktes det å felle bjørnen etter et hissig kappløp med den og etter at den var skadeskutt.

Ivar skjøt også en bjørn et sted ute på Nordmøre, men jeg vet ikke i hvilket herred.

På ekserserplassen fant han seg godt til rette. Han trivdes jo alltid best med skreppe på rygg og gevær i hånd. Da han hadde tjent sin egen verneplikt, lot han seg leie av en annen til, for betaling, også å uttjene hans verneplikt.

Omtrent samtidig med Tore Lundli’s utvandring til Amerika tok også Ivaso en tur over Atlanterhavet, men han tok ikke sin familie med, og da det lakket til jul var han atter kommet tilbake til Norge. På turen hadde han anskaffet seg en bra Remington haglgevær, hvilket vel var det eneste utbytte han hadde av reisen. Dette gevær var vel et av de første av den sort som kom til bygda.

Som rypejeger var han også overlegen. Han drev utelukkende rypejakt om vinteren, så sant det var noe å gå etter, og han søkte alltid til de fjell hvor rypene holdt til enten det var i Fjellgardene eller andre steder. Han var jo lauskar og derfor ikke så stedbundet.

En gang skjøt han 29 ryper på en dag i Geitådalen, og det var med munnladningsgevær. En eldre mann, som også var med der den dagen, og som skjøt 2 ryper, fortalte at Ivar sprang hele dagen, da det var nokså mange skyttere tilstede.

Etter at han kom til Røymo drev han fremdeles mye vinterjakt på rype, og hadde bra inntekt av det. Foruten sin hurtighet hadde han også den egenskap at han aldri ble svimmel selv i det verste lende, og han kunne således gå nesten hvor det skulle være, selv om føret var hårdt og glatt. Man kan vel synes at jeg har brukt for sterke uttrykk om Ivaso, men etter min mening skal de passe noenlunde. Vi yngre skyttere så opp til ham som vårt høyeste ideal både som rypejeger og reinsjeger, og det skulle noe til her i bygda, hvor det var så mange flinke skyttere. Men det var ikke å snakke om. Når han kom sammen med andre så tok han ledelsen uimotsagt. Det var jo flere av de yngre skyttere som kunne håndter sin rifle med større ferdighet enn ham, men det hjalp jo lite. Når jakten var slutt så hadde han som regel det største antall dyr likevel.

Ivaso gikk i mange år med tarvelige rifler og sa kunne det vel hende at han lot en skytter han stolte på få det første skudd, men etter at han fikk sin ekspressrifle tror jeg nok han forbeholdt seg selv det første skudd så lenge hans syn var bra. Det var vel synet som tvang ham til å gi avkall på jaktturene etter at han kom høyt opp i årene.

Riktig nok fortalte han svære historier da han ble gammel, men i det store og hele tatt var han en verdig arvtager etter sin bestefar Ivar Lundli hva jakten angikk, idet han viste en overlegen dyktighet som jeger.

Han drev revefangst med gift, men her hadde han ikke lykken med seg, idet et utall av rever gikk tapt for ham ved at de gikk så langt før de kreperte at han aldri fant dem igjen. Han forsøkte samme fangstmåte for jerv med enda dårligere resultat.

Hans familie forlot ham alle som en og reiste til Amerika.

Da solgte han gården på Røymo og flyttet til Sunndalsøra på sine gamle dager. Han var i mange år «Nordmøringens» nabo og forøvrig en velkjent mann på strøket. Bladet hadde da også en vakker avskjedshilsen til ham ved hans bortgang.

På internett www.nisja.infofinner vi en artikkel av Gunnar Nisja, Jakt og fangst i Sunndal i gamle dage.Artikkelen er skrevet i 1932. Herfra sakser vi kapitlet om dattersønnen til Ivar Lundli, Endre Iversen Røymo. Han var bror til Iver Iversen Halden og søskenbarn til vår Hans Erikszen Lundlie.

Endre I. Halden (Endre Ivarsen Røymo)

Endre I. Halden, Ivaso’s yngste bror, var en håndfast plugg, som med største letthet kunne løfte 3 tunge militærgeværer på strak arm etter munningen. Det var få som kunne gjøre ham det etter. Han marsjerte som en grenader og ble uttatt som halvtroppsjef og fikk et ekstra kurs i Trondheim. Han var en såre forsiktig og beskjeden gutt, hvilket man også kan slutte av at han lå og frøs nesten fordervet på Buvollen uten å bryte opp flere vinduer for å finne klær og muligens mat i seterbuene. Han var en tur i Amerika, men kom, om kort tid, tilbake til Norge.

Endre I. Halden var ingen fremragende jeger, men han utviste en slik hårdførhet under en svær påkjenning at jeg mener det bør omtales. Han var, som nevnt, bror av Ivaso og en kraftig gutt etter størrelsen.

En tid før jul i 1895 dro han og Martinus L. Røymo til Torbudalen på rypejakt. Endre var vel omkring 33 år og hans brorsønn Martinus 10 år yngre. De tok inn i Vikaseter og torsdags morgen dro de på jakt til Håkodalen og Purka. Føret var så fast at de lot skiene bli tilbake på setra. Ut på dagen satte det inn med snøstorm, og til slutt ble denne så svær at Endre ikke kunne finne igjen setra om kvelden. Det er ikke alle som har den skarpe orienteringsevne som er nødvendig i slike tilfelle, og dersom man da heller ikke fester seg ved vindretning og stoler på den, så er man snart på vidvank uten å ane hvor man skal vende seg. Under uvær kan man omtrent være sikker på at vinden blåser fra samme kant i høyfjellet.

Martinus, som også hadde vært reingjeter hos lapper i flere år, hadde vel fått sine evner skjerpet i den retning og han hadde ingen vansker med å finne setra igjen.

Endre var nu helt fri for mat, når unntas at han hadde skutt 3 ryper. Han var meget tynnkledd, hadde skjorte, ulltrøye og «busserull», men ikke vest eller frakk, dessuten en tynnslitt knebukse. På føttene hadde han et par hoser, små sko og snøsokker, endelig et par tynne votter på hendene. Klærne var så tarvelige at han måtte være i bevegelse hele tiden for å holde varmen i den kalde vinden.

Hele natten ble han ved å gå på måfå, uten å vite hvor han befant seg. Engang mente han å være kommet helt fram på et berg. Han brukte da skistaven og karret foran seg med, og da han ikke kunne nå bund fra kanten, måtte han snu om. Da det ble lyst, var han ikke utsatt for å gå seg ut over berg, men uværet fortsatte, og han måtte fremdeles være i bevegelse.

Ut på dagen lysnet det, og han fikk da skyte nok et par ryper. Mot kveld kom han endelig til et bra stort hus, og her kom han inn ved å ta ut et vindu. Men inne fant han hverken mat eller klær, og han kunne heller ikke få opp varme. Han frøs jammerlig om natten. Lørdag tok han avsted igjen etter å ha spist ei rype, og da han fant en turistlinje med malte varder tok han etter den, men senere fant han en line med murede varder og holdt seg etter den. Om kvelden kom han igjen tilbake til samme dalføre. Han spiste atter en rype og gravde seg ned i snøen for å holde varmen, enn etter en tids forløp begynte han å fryse både på hender og føtter, og så måtte han opp igjen.

Søndag morgen begynte han med tollekniven å spikke på et par bjerker for å lage ski av dem. Han var nemlig kommet ned i bjerkeskogen nå, men skiarbeidet gikk både seint og kleint.

Martinus, hans jaktkamerat, ble som ventelig var, meget forskrekket da Endre ikke kom til setra om kvelden. Han var flere ganger ut og fyrte av sitt gevær ut i mørket, men dette ble nytteløst i den durende snøstormen. Han sov selvsagt ikke om natten, fredag gikk han ut i snøfokket og lette både vidt og bredt etter sin farbror, enn alt forgjeves. Atter hadde han en søvnløs natt, og lørdag hadde han ingen annen utveg enn å dra hjem og fortelle at den annen var blitt borte på fjellet. Det ble stor forskrekkelse blant folk da de fikk høre at Endre hadde vært borte siden torsdag. Kun hans gamle mor og Ivaso holdt motet oppe. Sistnevnte sa at han ikke kunne skjønne at en mann kunne krepere på fjellet, selv under en snøstorm. Peder Hafsås, Kristoffer Røymo samt Ivaso og Martinus rustet seg med niste og dro til Geitådalen søndag kveld, for mandag å ta over fjellet til Torbudalen og søke etter den forsvundne, om han muligens enda skulle være i live. De overnattet i Øigardssetra, og tirsdag morgen begynte de letingen. Ivar og Martinus ved Purka og P. Hafsås og K. Røymo lengere nedover mot dalen. Da de to sistnevnte kom til Sandvatnet fant de endelig spor etter den savnene. Han hadde gått 2 ganger i ring uten å ense sine egne spor. Dersom han hadde merket seg vindretningen kunne ikke slikt ha hendt, da han selvsagt nå må ha følt vinden fra alle kanter. Herfra var han kommet til Langvatnet, men her forsvant sporet på et stykke blank is, og nå ble de for alvor redde da de mente at han her var gått gjennom isen.

Etter en del søken fant de dog sporet på en annen kant, og nå fulgte de det til henimot Purktjønna. Herunder fant de også vinger og ben av en rype som han hadde spist. De fikk nå nytt håp, da de mente at han nok kunne oppholde livet og kreftene når han bare formådde å spise rått rypekjøtt. Med enda større iver fulgte de sporet, og en tid etter hadde den glede å møte mannen selv, idet han kom mot dem på ski.

De fikk greie på hele ferden: Natt til lørdag hadde han ligget på Buvollen, mens han selv mente han befant seg etsteds i Øksendalsfjellene. Turistlina hadde vel gått til Lesja, men da han bøyet av etter den annen line, kom han til Gåsbua, og da han søndag morgen spikket som best på sine skiemner, oppdaget han at han var i nærheten av nevnte seter, og det som var enda bedre, det røk av skorsteinspipa der. Han var snart nådd fra til setra hvor 2-3 lesjinger oppholdt seg, og med stor forbauselse hørte på hans farlige eventyr. De stelte godt med ham og lot ham å mat og kvile, som han høylig tiltrengte. De hadde også senere sendt en notis til en avis om hans vandring og hadde de sammenliknet hans kraft og utholdenhet med de gamle birkebeinere.

Han hvilte både søndag og mandag, men tirsdag ok han på hjemvei. Lesjingene gav ham ei ski og fulgte ham antagelig til Torbudalen eller vel så det. Ei ski laget han istand av det emnet han brakte med til seteren. En tid etter at lesjingene hadde forlatt ham traff han altså P. Hafsås og K. Røymo, og nå fikk han bedre ski. Senere kom de også sammen med Ivar og Martinus i nærheten av Grønvollsteinen, og man fortsatte helt til Geitådalen om kvelden. Endre Halden hadde tilsynelatende ingen videre mén av denne tur, når unntak at hans hender og føtter var noe såre av frost, som følge av hans tynne klær. Men i hans senere år var nervene noe forstyrret og det spørs om ikke påkjenningen har vært for stor både åndelig og legemlig under hans lange, slitsomme vandring i snøstorm og mørke der borte i Torbudalen.

Marit Endresdatter døde på Lundlien i 1863

omkring 72 år gammel (Sunndalsboka, bind I 1965, side xxx) Død 25. mars 1863, gravlagt 29.mars i Romfo, ?? Marit Endresdatter Lundli, 67 år(Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1847-1877, side 362, nr. 18)

Iver Hansen døde på Lundlien i 1870omkring 81 år gammel.

Død den 26.desember 1870, gravlagt 2.januar 1871, kårmann, enkemann Iver Hansen Lundli, født 1789 år, oppholdssted Røymoen (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1847-1877, side 362, nr. 18)

3. Oldeforeldrene:

8. Erik Olsen Røymo og 9. Sigrid Trondsdatter Gravem

Erik Olsen Røymo, fødsel og død ukjent

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 244)

Sigrid Trondsdatter, fødsel ukjent (kanskje ca. 1750)

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 244(296) Finner ikke opplysninger om Sigrid Trondsdatter under Gravem i Bygdeboka. Finner heller ikke en dåp som kan passe i kirkebøkene.

Finner en Sigrid Tronsdatter Gravem som er konfirmert i 1769. Dette kan jo kanskje være vår Sigrid. Konfirmert den 1ste søndag efter påske 1769 Sigri Tronsdatter Gravem, 17 år (Ministerialbok, Sundal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn – 1752-1793, side 67, nr. 18) Hun er født ca. 1752. Dette passer bra med fødselsåret, som kan lese ut av folketellingen for 1801, der hun er oppført.

Erik Olsen og Sigrid Trondsdatter giftet seg i 1778

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 244)2.den ? efter Trinit 1778 Copul: i Romfo kirke Eric Olsen ? og Sigri Trondsdatter Gravem (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1752.1793, side 105, nr. 4)

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 244) Fra 1770-årene treffer vi på Røymo, Rydningsplass II, en Erik. Det er vel den Erik Olsen (med tilnavnet Hjelle) som i 1777 ble trolovet med en Sigrid Trondsdatter. Av deres barn kjennes:

  1. Marit, født 1778
  2. Tore, født 1781, ble husmann på Volløyen under Vollan
  3. Ole, født 1782
  4. Anne, født 1786

Erik Olsen må være død omkring 1790. I 1796 er Sigrid Trondsdatter enke og bor på Svisdal. I året 1800 ble Sigrid gift med husmann Tarald Taraldsen I på Svisdal.

Erik Olsen Røymo må ha død innen år 1796.

Har imidlertid ikke klart å finne dødsfallet i kirkeboken for Sunndalen prestegjeld.

Enken Sigrid Trondsdatter giftet seg i 2.gang

i 1800 med husmannen Tarald Taraldsen. I 1801 finner vi dem som husmannsfolk på en plass under Svidsdalen (Sunndalsboka 1965, bind I, side 244/xxx)

? 1800 Copul: enkemann Tarald Taraldsen Svidsdal og Sigri Trondsdatter ibid – Spons: Iver Romfoe og Erich Musgjerd (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 102, nr. 10)

(Folketelling 1801 i Sunndal prestegjeld) bosted Svidsdalen, hushold nr. 03

  • Husmann med plass Tarald Taraldsen, 59 år, i 2det ekteskap
  • Hans kone Sigri Trondsdatter, 48 år, i 2det ekteskap (født ca. 1753)
  • Deres barn Tarald Taraldsen, 36 år
  • Deres barn Ingeborg Taraldsdatter, 12 år

I 1801 finner vi også Tore Eriksen på Svidsdalen, som tjener hos bonden Ole Sivertsen.

(Folketelling 1801 i Sunndal prestegjeld) bosted Svidsdalen, hushold nr. 04

  • Bonde og gaardbeboer Ole Sivertsen, 52 år, i 1ste ekteskap
  • Hans kone Giertrud Olsdatter, 48 år, i 1ste ekteskap
  • Maret Olsdatter, 11 år
  • Deres barn Ole Olsen, 10 år
  • Deres barn Ole Olsen, 7 år
  • Tjener Thore Eriksen, 23 år
  • Tjener Lars Pedersen 17 år
  • Tjener Kari Larsdatter, 46 år
  • Tjener Guri Taraldsdatter, 18 år
  • Inderst, kaar av gaarden, Ole Larsen, 59 år, 1ste ekteskap
  • Konen, kaar av gaarden, Maret Audensdatter, 68 år, 1ste ekteskap

Garden Røymoen ligger omkring 700 m.o.h. ved inngangen til Grøvudalen øverst i Sunndalen på sydsiden av hoveddalføret. Den hører med til området og gardene i dalføret som går opp sydover fra hoveddalføret ved Gjøra langs elva Grøvu gjennom området Åmot. Ved Åmotan møtes elvene Lindøla, Reppa, Grøvu og Grødøla og fortsetter som Grøvu videre ned til utløpet i Driva ved Gjøra.  De andre gardene her oppe i fjellet er Svisdalen, Sveen, Jenstad, Lundli, Grøvudalen og Hafsås.

10. Auden Larsen Jenstad (Gravem) og 11. Anne Iversdatter Gravem

Audun Larsen Gravem ble født på Jenstad i 1756.

Døpt 4de Søndag efter Trinit: 1756 Lars Jenstads barn N: Auden (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hof sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn – 1752-1793, side 24, nr. 30)

Konfirmert 1. Søndag efter Påske 1772 i Romfo Auden Larsen Jenstad, 17 år (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hof sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn – 1752-1793, side 68, nr. 6)

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 340/342) Gravem VI (1601-1813) svarer til Gravem brukene nr. 12, 13 og 14 i matr. 1886. Inntil 1813 utgjorde denne part av Gravem ett bruk. Lars Audensen I, bruker 1775-1780, hadde vært gårdbruker på Jenstad 1760-1775. Høsten 1780 solgte han bruket i Gravem til sønnen Auden. Lars døde som kårmann i 1784. Hans kone Ildri Trondsdatter døde i 1813, angivelig 83 år gammel.

Auden Larsen, bruker 1780-1808, var født i 1756. Auden ble i 1780 trolovet med Anne Iversdatter født i 1753, datter av gårdbruker Iver Iversen II fra Gravem VII (Utistu).

Anne Iversdatter Gravem ble født i 1753 på Gravem

Døpt ? ? Påske 1753 Iver Gravems barn N: Ane (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hof sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn – 1752-1793, side 21, nr. 13)

Konfirmert den 1. Søndag efter Påske 1768 Ane Iversdatter Gravem, 17 år (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hof sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn – 1752-1793, side 67, nr. 5)

(Sunndalsboka, bind I 1965, side 350) Født på Gravem VII, datter av Ivar Iversen II og Marit Halvorsdatter

3. Anne, født 1753, ble gårdbrukerkone på Gravem bruk 12-14

Audun Larsen og Anne Iversdatter giftet seg i 1780

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 342) Gift 5te Domin: a Trin: Auden Larsen Gravem og Ane Iversdatter ibidem (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hof sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn – 1752-1793, side 105, nr. 4)

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 342) I Auden Larsens tid inntraff storflommen i 1789. Den rammet jo alle de daværende 8 bruk på gården, og de fleste av dem led stor skade. Men Gravem VI og Gravem VII ble særlig hardt rammet

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 342) Barna til Auden og Anne:

  1. Lars, født 1777
  2. Marit, født 1780
  3. Ildri, født 1783
  4. Halvor, født 1785
  5. Randi, født 1787
  6. Randi, født 1789, ble husmannskone på Volløyen under Vollan og senere på Grytløkken under Øvre Nisja
  7. Iver, født 1793
  8. Anne, født 1793
  9. Anne, født 1795
  10. Ingeborg, født 1798

(Folketellingen 1801 i Sunndal prestegjeld) bosted Gravem, hustand nr. 03

  • Bonde og gaardbeboer, enkemann i 1ste ekteskap, Auden Larsen, 45 år
  • Lars Audensen, 24 år
  • Maret Audensdatter, 21 år
  • Ildri Audensdatter, 18 år
  • Halvor Audensen, 16 år
  • Ranni Audensdatter, 12 år
  • Anne Audensdatter, 5 år
  • Ingeborg Audensdatter, 3 år
  • Inderst, enke i 1ste ekteskap, kaar av gaarden, Ildri Tronnsdatter, 78 år
Anne Iversdatter Gravem døde i 1798

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 343) Død mars? 1798 Anne Gravem (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hof sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn – 1794-1820, side 122, nr. 14)

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 343) Våren 1798 døde Auden Larsens hustru Anne. I 1802 giftet Auden Larsen seg med Ingrid Paulsdatter født 1770, datter av husmann Paul Halvorsen på Ottemsløkken under Ottem.

Audun Larsen Gravem døde i 1833

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 343) Død den 1.mars 1833, gravlagt 11.mars, kaarmann Auden Larsen Gravem, 64 år (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hof sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn – 1832-1846, side 212, nr. 16)

12. Hans Halvorsen Røymo og 13. Ingeborg Røymo

Hans Halvorsen Røymo ble født ca. 1756 på Røymo

(Sunndalsboka, bind I 1965, side 241) Døpt i Romfo 14 Søndag efter Trin: 1756 det uekte barn N: Hans. Test: ? ? Fale og Ingebor Fale, Ingebrigt Nesja. ? ? ? Barnets fader Soldat Halvar Hansen 2det leiermål (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1752-1793, side 25, nr. 41)

(Sunndalsboka, bind I 1965, side 241) Røymoen, rydningsplass I. Den første rydningsmann vi treffer her er Halvor Hansen født ca. 1727 på Fale, sønn av husmann Hans Fredriksen. Han ble i 1759 trolovet med Anne Torsteinsdatter født ca. 1726, datter av gårdbruker Torstein Olsen Trettvoll. Halvor var soldat ved Oplandske kompani 1748-1765. I 1765 hadde han 4 barn:

  1. Hans, født 1756, ble sin fars ettermann på plassen
  2. Jon, født 1759
  3. Marit, født ca. 1764
  4. Ukjent

(Sunndalsboka, bind I 1965, side 242) Halvor Hansen og hustru bodde vel på Røymoen til ut i 1790-årene. I 1801 bodde de hos svigersønnen Ole Gunnarsen Hafsås. Halvor Hansen døde i 1811.

Hans Halvorsen etterfulgte sin far som bruker på Røymo rydningsplass I.

Ingeborg Røymo – Fødsel og død ukjent

(Sunndalboka 1965, bind I, side 231)

Hans Halvorsen Røymo og Ingeborg Røymo var ikke gift.

Døpt Domin: 21 a Trinit: 1789 i Romfo et uekte B: N: Iver. Testes: Ole ?, Maret Svidsdalen, Dordi ibid. ? Hans Halvorsen Rømoen og Ingeborg ibid. Hans 1ste ? 2det leiermål. ? 1ste leiermål var begået med John Halvorsen Rømoen (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1752-1793, side 58, nr. 35)

Det kan se ut som at begge de 2 barna til Hans Halvorsen Rømoen – Iver Hansen og Halvor Hansen, var uekte født. Det forklares imidlertid ingen steder hvordan familielivet på Røymo var i de årene, da Hans Halvorsen fikk de to guttene med piken Ingeborg Røymo. Kari Sivertsdatter ble stemor til guttene, da hun i 1797 ble trolovet med Hans Halvorsen.

Hans Halvorsen Rømoen og Kari Siversdatter Svean giftet seg i 1797

(Sunndalsboka, bind I 1965, side 242) Gift i Romfo Maria ? 1796 Hans Halvorsen Rømoen og Kari Siversdatter Svean (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 101, nr. 14)

(Folketelling 1801 i Sunndal prestegjeld) bosted Rømoen, husstand nr. 02

  • Har plass, Hans Halvorsen, 44 år, gift 1ste gang
  • Hans kone Kari Siversdatter, 46 år, gift 1ste gang
  • Iver Hansen, 11 år (født 1789)
  • Halvor Hansen, 7 år (født 1794)
Hans Halvorsen Røymo døde i 1809

(Sunndalsboka, bind I 1965, side 242) Død ? 1809 Hans Røymoen, 52 år (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 126, nr. 16)

14. Endre Gunnarsen Flågåstad (Jenstad) og 15. Kristi Fredriksdatter Musgjerd

Endre Gunnarsen Flågåstad ble født i 1761

på gården Flågåstad i Lesja.(Bygdebok for Lesja, Bind 3, Flågåstad, side 207) Festo Nativitativ Christie Læsøe 1761. Døpt Gunder Flaggestads Endrefødt 14.oktober? 1761 (Ministerialbok, Lesja prestegjeld – Dovre sokn, Lesjaskog sokn, Lesja sokn, Øvre Folldal sokn – 1732-1776, side 494)

Dom: ? ? Læsøe 1862. Introdusert Gunder Flaggestads Anne (Ministerialbok, Lesja prestegjeld – Dovre sokn, Lesjaskog sokn, Lesja sokn, Øvre Folldal sokn – 1732-1776, side 495)

Faren til Endre Gunnarsen kom i 1775 til Jenstad med familien fra gården Flågåstad i Lesja.

(Sunndalsboka 1965, bind I, side 212) Jenstad bruk nr. 1. Gunnar Jørgensen, bruker 1775-1794, var en mann i 44-års alderen, da han kom til Jenstad. Hans hustru het Anne Endresdatter. Deres barn var:

  1. Jørgen, født ca. 1754, ble sin fars ettermann på Jenstad
  2. Marit den eldre, født ca. 1758, ble gift med Ole Olsen Hågenstad i Lesja
  3. Marit den yngre, født ca. 1760, ble i 1802 gift med en Jørgen Jørgensen, visstnok en mann fra Lesja
  4. Endre, født ca. 1760, ble husmann under Jenstad
  5. Åse, født ca. 1764
  6. Hans, født ca. 1766, ble smed, døde 1853 på Ørsund

Gunnar Jørgensen døde høsten 1783. Enken Anne satt med gården til 1794. Etter mannens død lå hun i prosesser for å sikre eieren av Jenstad i størst mulig utstrekning eiendomsretten til Lundlien. Hun var født på Lesja ca. 1725 og døde i 1795.

Gunnar Jørgensen var fra gården Flågåstad i Lesja hovedsokn. Vi finner ham i Bygdebok for Lesja, Bind 3, Gards- og slektshistorie for søre del av Lesja hovedsokn, Av Arnfinn Kjelland, Utgitt av Lesja kommune i 1996. Boken kan lese digitalt på hjemmesiden til Nasjonalbiblioteket.

(Bygdebok for Lesja, Bind 3, Flågåstad, side 207)

Avsnitt 1-7. Fra 1737 til begynnelsen av 1750-årene:

Jørgen Gunnarsen (ca. 1699-1743) gift med Marit Pålsdatter fra Tålstad i Vågå (ca. 1711-1784). Jørgen var lensmann fra 1740 til 1743. Marit Tolstad og Jørgen hadde barna:

  1. Gunnar, født 1732, overtok gården
  2. Anne, født 1734
  3. Pål, født 1736

Jørgen Gunnarsen døde i 1743. Marit giftet seg 2.gang i 1746 med Ola Tostensen (ca. 1721-1801) fra Systugu Tynøl. De kjøte Systugu Tynøl i 1748 og flyttet dit på begynnelsen av 1750-tallet.

Avsnitt 1-8. Fra begynnelsen av 1750-årene til 1775:

Gunnar Jørgensen (1732-1783) gift i 1753 med Anne Endresdatter (1731-1795) fra Nistugu Hågå. De tok vel over gården da de giftet seg, og fikk skjøte på eiendommen da moren og stefaren skiftet den fra seg i 1769. Gunnar og Anna hadde barna:

  1. Jørgen, født 1754, gift 1801 med Marit Fredriksdatter, født 1774, fra Musgjerd i Sunndalen, overtok Jenstad etter moren i 1794
  2. Marit, født 1756
  3. Marit, født 1759
  4. Endre, født 1761, gift i 1794 med Kristi Fredriksdatter, født 1766, fra Musgjerd, de ble husmannsfolk på Øvre Jenstad
  5. Åse, født 1765
  6. Hans, født 1768

Familien flyttet i 1775 til Sunndalen, der de året før hadde kjøpt Jenstad.

(Bygdebok Lesja, Bind 3, Flågåstad, side 205)

Så, i 1775, reiste Gunnar med hele familien fra bygden, og kjøpte fjellgården Jenstad i Sunndal. Akkurat hvorfor de reiste er usikkert – de stod seg jo svært godt, og Jenstad var neppe noen bedre gård enn Flågåstad, selv om de ga 500 dalar for gården.

Kristi Fredriksdatter Musgjerd ble født i 1766

Døpt i Romfo 20 Dom: a Trin: 1766 Friderich Muschiers B: Kristi (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1752-1793, side 36, nr. 28)

(Sunndalsboka, bind II 1866, side 48) Musgjerd bruk nr. 3, Frekstua. Fredrik Jensen I var bruker 1766-1774, sønn av forrige bruker. Ble i 1775 trolovet med Marit Larsdatter født ca. 1744, datter av gårdbruker Lars Toresen Øvre Nisja? Deres barn:

  1. Jens, født 1768, etterfulgte sin far og stefar som bruker her
  2. Kristi, født 1766, ble husmannskone på Øvre Jenstad
  3. Lars, født 1771
  4. Marit, født 1774, ble gårdbrukerkone på Jenstad bruk nr. 1

Fredrik døde 1774, bare 35 år gammel. Enken Marit var bare 30 år, og hennes barn var umyndige, det eldste var 8 år, det yngste 10 uker da deres far døde. Her trengtes en stefar! Og en sådan meldte seg snart. Før året var omme var den sak ordnet og enken gift på ny. Halvor Halvorsen, bruker 1775-1796, var født ca. 1751, sønn av gårdbruker Halvor Paulsen på Musgjerd bruk nr. 4. Han ble trolovet med enken Marit i mars 1775, 10 måneder etter hennes første manns død. Deres barn Halvor født 1781 ble gårdbruker på Gravem bruk nr. 12-13. Halvor Halvorsen omkom i elven sommeren 1796. Enken Marit Larsdatter døde i 1832 ca. 88 år gammel.

Endre Gunnarsen Jenstad og Kristi Fredriksdatter Musgjerd ble gift i 1794

Gift 4 Domin: a Trin 1794 Endre Gundersen Jønstad og Kristi Fridrichdatter Mushier (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 100, nr. 12)

(Sunndalsboka, bind I 1965, side 218) Plassen Øvre Jenstad under Jenstad bruk nr. 1. Første kjente husmann her er Endre Gunnarsen født ca. 1760, sønn av gårdbruker Gunnar Jørgensen på Jenstad bruk nr. 1. I 1794 ble Endre trolovet med Kristi Fredriksdatter født 1766, datter av Fredrik Jensen på Musgjerd bruk nr. 3. Deres barn:

  1. Marit, født 1791, ble gift med husmann, senere gårdbruker Iver Hansen Lundli.
  2. Anne, født 1794
  3. Marit, født 1802, døde 1866 som enke på Røymo

Endre Gunnarsen ble antakelig husmann på Øvre Jenstad omkring 1795. Han døde i 1804. Boet etter ham ble vurdert til 336 dlr. Netto, så denne mann må regnes for å ha vært en for sin tid velholden plassbruker.

Enken Kristi Fredriksdatter giftet seg i 1805 med Jørgen Sivertsen, visstnok en innflytter. Han fikk i 1807 bygslet plassen. Kristi Fredriksdatter døde i 1844?

(Folketelling 1801 i Sunndal prestegjeld) bosted Jenstad, hushold nr. 02

  • Husmann med jord Endre Gunnersen, 41 år, i 1ste ekteskap
  • Hans kone Kirsti Fredriksdatter, 35 år, i 1ste ekteskap
  • Anne Endresdatter, 7 år

Deres datter Marit ser i 1801 ut til å være satt bort som tjener hos sin onkel på Musgjerd.

(Folketelling 1801 i Sunndal prestegjeld) bosted Muschier (Musgjerd), hushold nr. 04

  • Soldat, bonde og gaardbeboer Jens Frederichen, 33 år, i 1ste ekteskap
  • Hans kone Randi Evensdatter, 31 år, i 1ste ekteskap
  • Tjener Lars Fredriksen, 30 år
  • Tjener Halvor Halvorsen, 20 år
  • Tjener Maret Fredriksdatter, 27 år
  • Tjener Maret Endresdatter, 10 år
  • Husbondens moder, enke etter 2det ekteskap, kaar av gaarden, Maret Larsdatter, 57 år
  • Er i huset løs, Maret Sivertsdatter, 36 år
  • Hendes uekte barn, Thorsten Olsen, 7 år
  • Hennes uekte barn, Randi Knudsdatter, 1 år
Endre Gunnarsen Jenstad døde i 1804

Død ultimo Desembris 1804 husmann Endre Gundersen Jønstad, 46 år (Ministerialbok, Sunndal prestegjeld – Hov sokn, Romfo sokn, Øksendal sokn, 1794-1820, side 124, nr. 21)

Enken Kristi Fredriksdatter giftet seg i 1805 med Jørgen Sivertsen, visstnok en innflytter. Han fikk i 1807 bygslet plassen. Kristi Fredriksdatter døde i 1844? (Sunndalsboka, bind I 1965, side 218)

Kristi Fredriksdatter Musgjerd døde i 1844?

Har ikke klart å finne dødsfallet i kirkeboken for årene 1834 til 1854.

Gå til INNHOLD